23. Før dei var fødde, då dei verken hadde gjort godt eller vondt, sa Gud til henne: Den eldste skal tena den yngste. Guds plan og utveljing skulle stå fast og er ikkje avhengig av menneskegjerningar, men berre av han som kallar.
23. Han gjorde det for å kunngjera kor rik hans herlegdom er for dei som han ville visa miskunn, dei som han på førehand hadde gjort ferdige til herlegdom.
24. Oss òg har han kalla til å vera slike krukker, ikkje berre mellom jødane, men mellom heidningane òg.
25. Som han seier hos Hosea: Dei som ikkje var mitt folk, vil eg kalla mitt folk, og henne som eg ikkje elska, vil eg kalla den som eg elskar.
26. Der det før vart sagt til dei:«De er ikkje mitt folk», der skal dei kallast borna til den levande Gud.
27. Og Jesaja ropar ut over Israel: Om Israelsborna var så talrike som havsens sand, skal berre ein rest bli frelst.
28. For i hast skal Herren sluttføra sin rekneskap på jorda.
29. Og som Jesaja før har sagt: Hadde ikkje Herren over hærskarane late nokon av vår ætt leva, då var vi som Sodoma, då likna vi Gomorra.
30. Kva skal vi då seia? Jau, heidningane som ikkje jaga etter å få rettferd, dei har vunne rettferd, det vil seia: rettferda av tru.
31. Men Israel, som jaga etter lova for å vinna rettferd, dei nådde ikkje fram.
32. Kvifor ikkje? Fordi dei heldt seg til gjerningar og ikkje til tru. Dei støytte seg på støytesteinen,