27. men som eit vitne mellom oss og dykk og dei slektene som kjem etter oss, om at vi vil gjera teneste for Herren med brennoffera, slaktoffera og fredsoffera våre. Så skal ikkje sønene dykkar i morgon seia til våre søner at dei ikkje har del i Herren.
28. Dersom de i morgon skulle seia noko slikt til oss eller etterkomarane våre, då vil vi i sanning kunna svara: Sjå på den etterlikninga av Herrens altar som forfedrane våre har laga, ikkje til brennoffer og slaktoffer, men som eit vitne mellom oss og dykk.
29. Gud forby at vi skulle gjera opprør mot Herren og venda oss bort frå han i dag ved å byggja eit altar til brennoffer, grødeoffer og slaktoffer i tillegg til det altaret for Herren vår Gud som står framfor bustaden hans.
30. Då presten Pinhas og leiarane i forsamlinga og hovdingane for Israels tusen som var med han, høyrde kva etterkomarane av Ruben, Gad og Manasse sa, syntest dei godt om det.
31. Og Pinhas, son til presten Elasar, sa til dei: «No skjønar vi at Herren er midt iblant oss, sidan de ikkje har sett dykk opp mot han med dette. Dermed har de berga israelittane frå Herrens hand.»
32. Så skildest presten Pinhas, son til Elasar, og dei andre leiarane frå rubenittane og gadittane og drog heim frå Gilead til Kanaan og fortalde israelittane kva dei hadde høyrt.
33. Israelittane syntest godt om svaret. Dei lova Gud og tenkte ikkje meir på å gå til strid mot rubenittane og gadittane for å øydeleggja landet dei budde i.
34. Rubenittane og gadittane kalla altaret «Vitne», for dei sa: «Det skal vera eit vitne for oss om at Herren er Gud.»