17. Dine oppsynsmenn ¬er tallause som grashopper,du har ein sverm av skrivarar.Dei slår seg ned på murennår dagen har svalna;når sola renn, flyg dei bort,og ingen veit kvar dei er.
18. Dine hovdingar blundar, ¬du Assur-konge,dine stormenn søv.Ditt folk er spreitt på fjella,og ingen samlar det inn.
19. Det finst ikkje lindring ¬for din skade,ulækjande er ditt sår.Alle som får høyra om deg,skal klappa i hendene.For kven har ikkje ¬gong på gongfått smaka din vondskap?