1. Då tok Sofar frå Na’ama til ords og sa:
2. Mine tankar gjev meg svar ¬på dette,difor er eg så oppøst.
3. Til mi skam ¬må eg høyra refsingsord,men ut frå mitt skjøn ¬gjev mi ånd meg svar.
4. Du veit at så har det vore ¬frå eldgamal tid,heilt sidan mennesket ¬vart sett på jorda:
5. Dei gudlause jublar ¬ei lita stund,ein augneblink varer ¬nidingens glede.
6. Om hans hovmod ¬lyfter seg himmelhøgt,og hans hovud reiser seg ¬mot sky,
7. så går han for alltid ¬til grunne som skit;dei som såg han, spør: ¬«Kvar vart det av han?»
8. Han flyg bort som ein draum ¬og finst ikkje meir,han kverv som eit syn om natta.