1. Min sønn! Gi akt på min visdom, vend ditt øre til min forstand,
2. så du kan ta vare på kloke råd, og dine lepper kan bevare kunnskap!
3. For en fremmed kvinnes lepper drypper av honning, og glattere enn olje er hennes tunge.
4. Men til sist er hun besk som malurt, skarp som et tveegget sverd.
5. Hennes føtter går nedover til døden, til dødsriket fører hennes skritt.
6. Livets sti bryr hun seg ikke om, hennes veier går hit og dit, og hun vet det ikke.
7. Så hør nå på meg, mine barn, og vik ikke fra min munns ord!
8. La din vei være langt fra henne, og kom ikke nær døren til hennes hus,
9. for at du ikke skal gi andre din kraft og en grusom herre dine år.
10. For da vil fremmede mette seg av det du eier, og det du vant ved ditt strev, kommer i en annen manns hus.
11. Da må du stønne i din siste stund, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort,
12. og du må si: Hvordan kunne jeg hate tukt, og hvordan har mitt hjerte kunnet forakte tilrettevisning?
13. Jeg hørte ikke på dem som lærte meg, og vendte ikke mitt øre til dem som veiledet meg.