29. De åt og ble mer enn mette. Det de lystet etter, ga han dem.
30. De hadde ennå ikke vendt seg fra sin lyst, ennå var maten i deres munn -
31. da reiste Guds vrede seg mot dem. Han drepte de kraftigste blant dem, Israels utvalgte menn slo han ned.
32. Til tross for alt dette fortsatte de å synde, og de trodde ikke på hans undergjerninger.
33. Derfor lot han dagene deres svinne bort i tomhet, og deres år i forferdelse.
34. Når han drepte noen, søkte de ham. Da vendte de om og søkte Gud.
35. De kom i hu at Gud var deres klippe, og Den Høyeste Gud deres gjenløser.
36. Men de bedro ham med sine ord og løy for ham med sin tunge.
37. Deres hjerte hang ikke fast ved ham, de var ikke tro mot hans pakt.
38. Men han er barmhjertig. Han tilgir misgjerning og ødelegger ikke. Mange ganger vendte han sin vrede bort og lot ikke all sin harme bryte fram.
39. Han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer av sted og ikke kommer tilbake.
40. Hvor ofte de var gjenstridige mot ham i ørkenen! De gjorde ham sorg i ødemarken.
41. De fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.
42. De mintes ikke hans hånd den dagen han forløste dem fra fienden,