15. Da sa hun: Du ser din svigerinne er vendt tilbake til folket sitt og til sin gud. Vend nå du òg tilbake og følg din svigerinne!
16. Men Rut sa: Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
17. Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og senere om noe annet enn døden skulle skille meg fra deg.
18. Da No’omi så at hun var fast i sitt forsett om å gå med henne, holdt hun opp med å tale til henne om det.
19. Så gikk de begge videre til de kom til Betlehem. Og da de kom til Betlehem, kom hele byen i bevegelse for deres skyld. Kvinnene sa: Er dette No’omi?
20. Da sa hun til dem: Kall meg ikke No’omi*, kall meg Mara**! For Den Allmektige har gjort det meget bittert for meg.
21. Med fulle hender dro jeg bort, men med tomme hender har Herren latt meg vende tilbake. Hvorfor kaller dere meg No’omi*, når Herren har ydmyket meg, og Den Allmektige har latt det gå meg ille?
22. Så kom da No’omi tilbake med svigerdatteren sin, moabittkvinnen Rut - hun var vendt tilbake fra Moabs land, og de kom til Betlehem i begynnelsen av bygghøsten.