29. Du advarte dem og ville omvende dem til din lov. Men de var hovmodige og hørte ikke på dine bud. De syndet mot dine lover, de som mennesket lever ved når han gjør etter dem. I sin gjenstridighet satte de skulderen imot, de var hardnakkede og ville ikke høre.
30. I mange år bar du over med dem og advarte dem ved din Ånd gjennom dine profeter. Men de vendte ikke øret til, og du ga dem i fremmede folks hånd.
31. Men i din store barmhjertighet gjorde du ikke helt ende på dem og forlot dem ikke. For du er en nådig og barmhjertig Gud.
32. Og nå, vår Gud! Du store, veldige og forferdelige Gud! Du som holder din pakt og bevarer din miskunnhet. La det ikke være lite i dine øyne alt det onde som har rammet oss, våre konger, våre høvdinger, våre prester, våre profeter, våre fedre og hele ditt folk, fra assyrerkongenes dager til dagen i dag!
33. Du er rettferdig i alt det som er kommet over oss, for du har vist trofasthet, men vi har vært ugudelige.
34. Våre konger, våre høvdinger, våre prester og våre fedre har ikke levd etter din lov. De har ikke hørt på dine bud og på de advarslene du ga dem.