2. Noen sa: Vi med våre sønner og døtre er mange. La oss få korn, så vi kan ete og berge livet!
3. Andre sa: Våre marker og vingårder og hus må vi sette i pant. La oss få korn så vi kan stille sulten!
4. Andre igjen sa: Vi har lånt penger på våre marker og vingårder for å betale skatten til kongen.
5. Vi er da av samme kjøtt og blod som våre brødre, og våre barn er som deres barn. Men vi må la våre sønner og døtre bli treller. Ja, noen av våre døtre er alt kommet i trellekår, og det står ikke i vår makt å hindre det, for våre marker og vingårder hører andre til.
6. Jeg ble meget vred da jeg hørte deres klagerop og alt det de fortalte.
7. Jeg overveide saken med meg selv. Og så irettesatte jeg stormennene og forstanderne og sa til dem: Dere krever rente av brødrene deres! Så sammenkalte jeg et stort folkemøte mot dem.
8. Og jeg sa til dem: Så langt det var mulig, har vi løskjøpt våre jødiske brødre som var solgt til hedningene. Og så vil dere selge deres brødre, og de må selge seg til oss! Da tidde de og fant ikke ett ord til svar.
9. Så sa jeg: Det er ikke rett det dere gjør. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud, så ikke hedningene, våre fiender, skal få grunn til å håne oss?
10. Også jeg og mine brødre og mine folk har lånt dem penger og korn. La oss ettergi denne gjelden!
11. Gi dem nå i dag tilbake både markene, vingårdene, olivenhagene og husene, og ettergi dem rentene av pengene og kornet og mosten og oljen som dere har lånt dem!
12. Da sa de: Vi vil gi det tilbake og ikke kreve noe av dem, vi vil gjøre som du sier. Og etter at jeg hadde tilkalt prestene, lot jeg dem sverge på at de ville gjøre som de hadde sagt.