16. Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen ga ham noe.
17. Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult.
18. Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.
19. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. La meg få være som en av leiefolkene dine.
20. Og han sto opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham igjen og igjen.
21. Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles sønnen din.
22. Men faren sa til tjenerne sine: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene.
23. Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!
24. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade.
25. Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans.
26. Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være.
27. Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake.
28. Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham.
29. Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.
30. Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med horer, da slaktet du gjøkalven for ham!
31. Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!
32. Men nå burde vi fryde oss og være glade, fordi denne broren din var død og er blitt levende, var tapt og er funnet. #v.24.