26. Derfor sa vi: La oss gå i gang med å bygge et alter, ikke til brennoffer eller til slaktoffer,
27. men for at det skal være til et vitne mellom oss og dere, og mellom våre etterkommere, om at vi vil tjene Herren for hans åsyn med våre brennoffer og slaktoffer og fredsoffer. Så skal ikke barna deres en gang si til våre barn: Dere har ingen del i Herren!
28. Og vi sa: Hvis de en gang skulle si noe slikt til oss og våre etterkommere, da vil vi svare: Se på den etterligningen av Herrens alter som våre forfedre har laget, ikke til brennoffer eller til slaktoffer, men for at den skal være et vitne mellom oss og dere!
29. Vi ville aldri tenke på å sette oss opp mot Herren eller vende oss bort fra Herren i dag ved å bygge et alter til brennoffer eller matoffer eller slaktoffer ved siden av Herrens, vår Guds alter, som står foran hans tabernakel.
30. Da presten Pinehas, og menighetens høvdinger og overhodene for Israels tusener, som var med ham, hørte de ordene som Rubens barn og Gads barn og Manasses barn talte, syntes de godt om det.
31. Og Pinehas, presten Eleasars sønn, sa til Rubens barn og Gads barn og Manasses barn: I dag skjønner vi at Herren er midt iblant oss, siden dere ikke har gjort denne troløshet mot Herren. Dermed har dere frelst Israels barn av Herrens hånd.
32. Så skiltes Pinehas, presten Eleasars sønn, og høvdingene fra Rubens barn og Gads barn i Gileads land og vendte tilbake til Kana’ans land, til Israels barn. De kom tilbake med svar til dem.
33. Og Israels barn syntes godt om svaret. De lovet Gud og tenkte ikke mer på å gå til kamp mot dem og ødelegge det landet hvor Rubens barn og Gads barn bodde.
34. Og Rubens barn og Gads barn ga alteret navn og sa: Et vitne er det mellom oss om at Herren er Gud.