14. Da sa mennene til henne: Med vårt eget liv skal vi stå inne for deres liv! Så sant dere ikke lar noen få vite noe om ærendet vårt, skal vi, når Herren gir oss landet, vise barmhjertighet og troskap mot deg.
15. Så firte hun dem ned gjennom vinduet med et rep. For huset hennes lå ved bymuren, hun bodde tett inntil muren.
16. Hun sa til dem: Gå opp i fjellet, så at de som forfølger dere, ikke treffer på dere. Og hold dere skjult der i tre dager, til forfølgerne kommer tilbake. Siden kan dere gå hvor dere vil.
17. Mennene sa da: Vi regner oss for å være løst fra denne ed som du tok av oss, hvis du ikke gjør dette:
18. Når vi kommer inn i landet, skal du binde denne skarlagenrøde snoren i vinduet som du firte oss ned fra. Og så skal du samle din far og mor, brødrene dine og hele slekten din her i huset hos deg.
19. Går da noen ut av døren i huset ditt, da kommer hans blod over hans eget hode, og vi er skyldfrie. Men blir det lagt hånd på noen som er hos deg i huset, skal hans blod komme over vårt hode.
20. Og dersom du røper ærendet vårt for noen, så er vi løst fra den eden du tok av oss.
21. Hun sa: La det være som dere sier! Så lot hun dem gå. De dro av sted, og hun bandt den skarlagenrøde snoren i vinduet.
22. De gikk til de kom opp i fjellet. Der slo de seg til i tre dager, til de som forfulgte dem, var kommet tilbake. De lette hele veien uten å finne dem.
23. Så vendte de to mennene tilbake og gikk ned fra fjellet. De satte over elven og kom til Josva, Nuns sønn, og fortalte ham alt det som hadde hendt dem.
24. Og de sa til Josva: Herren har gitt hele landet i vår hånd. Alle landets innbyggere holder på å forgå av frykt for oss.