1. Herrens ord kom til Jona, Amittais sønn, og det lød så:
2. Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut imot den. For deres ondskap er steget opp og kommet for mitt åsyn.
3. Men Jona sto opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. Han dro ned til Jaffa og fant der et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk ombord for å fare med dem til Tarsis, bort fra Herrens åsyn.
4. Men Herren sendte en sterk vind ut over havet. Det ble en stor storm på havet, og skipet holdt på å bli knust.
5. Da ble sjømennene redde. De ropte hver på sin gud. For å lette skipet kastet de lasten ut i havet. Men Jona var gått ned i skipets nederste rom og lå i dyp søvn.
6. Skipsføreren gikk da til ham og sa: Hvordan kan du sove så fast? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje han vil tenke på oss, så vi ikke går under.
7. Og sjøfolkene sa til hverandre: Kom, la oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss! Så kastet de lodd, og loddet falt på Jona.
8. Da sa de til ham: Si oss hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss? Hva er ditt ærend, og hvor kommer du fra? Hvilket land kommer du fra, og hva folk tilhører du?
9. Han svarte: Jeg er en hebreer, og jeg dyrker Herren, himmelens Gud, han som skapte havet og det tørre land.
10. Da ble mennene grepet av stor redsel og sa til ham: Hva er det du har gjort! - For de visste at han flyktet bort fra Herrens åsyn. Det hadde han fortalt dem.
11. Og de sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan legge seg for oss? - For havet ble mer og mer opprørt.
12. Han sa da til dem: Ta meg og kast meg i havet! Så vil havet legge seg for dere. For jeg vet at det er for min skyld at denne stormen er kommet over dere.
13. Sjøfolkene prøvde å ro tilbake til land, men de maktet det ikke. For sjøen slo bare sterkere og sterkere mot dem.
14. Da ropte de til Herren og sa: Å Herre! La oss ikke gå under fordi denne mannen skal dø, og la ikke uskyldig blod komme over oss! For du, Herre, har gjort som du ville.