1. Da tok Job til orde og sa:
2. Å, om min sorg kunne bli veid, og all min ulykke samtidig lagt på vekten!
3. For nå er den tyngre enn havets sand, derfor var mine ord overilet.
4. For Den Allmektiges piler sitter i meg, og min ånd drikker deres gift. Guds redsler stiller seg opp imot meg.
5. Skriker vel et villesel midt i det grønne gresset? Eller brøler en okse når den har fôret foran seg?
6. Hvem vil ete det som er smakløst uten å sette salt til? Er der smak i eggehvite?
7. Det byr meg imot å røre ved slikt. Det er som å ete mat som er skjemt.
8. Måtte min bønn nå fram og Gud innfri mitt håp!
9. Måtte Gud bare beslutte å knuse meg! Måtte han løfte sin hånd og skjære over min livstråd!
10. Da hadde jeg enda en trøst, og jeg skulle hoppe av glede midt i den nådeløse smerten! For jeg har ikke fornektet Den Helliges ord.
11. Hva styrke har jeg, så jeg kan holde ut? Hvilke utsikter har jeg, så jeg kan være tålmodig?
12. Er jeg sterk som en stein? Er mitt kjøtt som av kobber?
13. Har jeg vel kraft til å hjelpe meg selv? Er ikke all utsikt til frelse tatt fra meg?
14. Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, så han ikke skal oppgi frykten for Den Allmektige.