1. Da tok Sofar fra Na’ama til orde og sa:
2. Mine tanker legger meg svaret i munnen! Derfor stormer det i meg.
3. Hån og irettesettelse må jeg høre, og min ånd gir meg svar ut fra min innsikt.
4. Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker ble satt på jorden,
5. at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede varer bare et øyeblikk?
6. Om hans hovmod stiger mot himmelen, og om hans hode når til skyen,
7. så går han likevel til grunne for evig som skitt. De som så ham, spør: Hvor er han?
8. Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mer. Han jages bort som et syn om natten.
9. Det øye som så ham, ser ham ikke mer, og han er ikke lenger å se på sitt hjemsted.
10. Hans barn må søke hjelp fra fattigfolk, og hans hender må gi hans gods tilbake.
11. Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nå ligger den med ham i støvet.