9. så setter det likevel knopper ved eimen av vann, og skyter greiner som et nyplantet tre.
10. Men når en mann dør, så ligger han der. Når et menneske oppgir ånden, hvor er han da?
11. Som vannet renner ut av sjøen, og som en elv minker og tørker bort,
12. slik legger et menneske seg ned og står ikke opp igjen. Så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke opp av søvnen.
13. Å, om du ville gjemme meg i dødsriket og skjule meg der til din vrede var over - om du ville sette meg tidsfrist og så komme meg i hu igjen!
14. Når en mann dør, lever han da opp igjen? Alle min krigstjenestes dager vil jeg vente, til min avløsning kommer.
15. Da skal du rope, og jeg skal svare deg, og du vil lengte etter din skapning.
16. Men nå teller du mine skritt og vokter stadig på min synd.
17. Forseglet i en pung ligger mine overtredelser, og du syr til over min misgjerning.