1. Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
2. Som en blomst skyter han opp og visner, han flykter som skyggen og blir ikke stående.
3. Men selv over en slik en vokter ditt øye, og du fører meg fram for din domstol!
4. Kunne det bare komme en ren av en uren? Ikke én!
5. Når mannens dager er fastsatt og hans måneders tall bestemt hos deg, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
6. så vend ditt øye bort fra ham, så han kan ha ro så pass at han kan glede seg som en dagarbeider ved sin dag.
7. For treet er det håp. Om det hogges ned, så spirer det igjen, på nye skudd mangler det ikke.