8. For møll skal fortære dem som et klesplagg, og makk skal fortære dem som ull. Men min rettferdighet skal vare til evig tid, og min frelse fra slekt til slekt.
9. Våkn opp, våkn opp, kle deg i styrke, du Herrens arm! Våkn opp som i eldgamle dager, som i tidligste tider! Var det ikke du som felte Rahab, som gjennomboret havuhyret?
10. Var det ikke du som tørket ut havet, vannet i det store dypet, som gjorde havets bunn til en vei, så de gjenløste kunne gå over?
11. Så skal Herrens forløste vende tilbake og komme til Sion med frydesang. Evig glede er det over deres hode. Fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal flykte.
12. Jeg, jeg er den som trøster dere. Hvem er du, at du frykter for et menneske som skal dø, for et menneskebarn som skal bli lik gress,
13. og at du glemmer Herren, din skaper, som utspente himmelen og grunnfestet jorden - at du alltid hele dagen engster deg for undertrykkerens vrede, når han legger pilen til rette for å ødelegge? For hvor er undertrykkerens vrede?
14. Snart skal den som ligger i lenker, bli løst! Han skal ikke dø og gå i graven. Han skal ikke mangle sitt brød.
15. Jeg er Herren din Gud, som rører opp havet så dets bølger bruser. Herren, hærskarenes Gud, er hans navn.
16. Jeg la mine ord i din munn og dekket deg med min hånds skygge for å plante himmelen og grunnfeste jorden, og for å si til Sion: Du er mitt folk!
17. Våkn opp, våkn opp, stå opp, Jerusalem! - du som av Herrens hånd har fått hans vredes beger å drikke. Det store tumlebegeret har du drukket ut til siste dråpe.
18. Av alle de barna hun har født, har hun ingen som leder henne. Av alle de sønnene hun har fostret, er det ingen som tar henne ved hånden.
19. To ting var det som rammet deg - hvem viser medynk over deg? - ødeleggelse og undergang, sult og sverd. Hvordan skal jeg trøste deg?