3. Og nå, dere Jerusalems innbyggere og Judas menn: Døm mellom meg og min vingård!
4. Hva var det mer å gjøre med min vingård, som jeg ikke alt hadde gjort med den? Hvorfor bar den ville druer når jeg ventet at den skulle bære gode?
5. Så vil jeg nå la dere vite hva jeg vil gjøre med min vingård: Jeg vil ta bort gjerdet, så den blir avgnagd. Jeg vil rive ned muren, så den blir nedtråkket.
6. Og jeg vil la den ligge øde. Den skal ikke skjæres og ikke hakkes, men torn og tistel skal skyte opp. Jeg vil befale skyene at de ikke skal la regn falle på den.
7. For Herrens, hærskarenes Guds vingård er Israels hus. Og Judas menn er hans kjæreste plantning. Han ventet rett, men se, der er blodsutgytelse. Han ventet rettferdighet, men se, der er skrik.
8. Ve dere som legger hus til hus og mark til mark, til det ikke er mer plass igjen, så dere blir boende alene i landet.
9. I mine ører lyder det fra Herren, hærskarenes Gud: Sannelig, mange hus skal bli øde, store og gode hus skal stå tomme.
10. For en vingård på ti dagers plogland skal gi en bat, og en homer såkorn skal gi en efa.
11. Ve dem som står tidlig opp om morgenen og jager etter sterk drikk, som sitter langt utover kvelden, glødende av vin!
12. Sitar og harpe, tamburin og fløyte og vin har de i sine drikkelag. Men Herrens verk ser de ikke. De har ikke øye for hans henders gjerning.
13. Derfor blir mitt folk bortført uforvarende. Folkets stormenn lider sult, og mengden brenner av tørst.
14. Derfor blir dødsriket enda mer grådig og spiler sin munn vidt opp. Og ned farer både folkets stormenn og hele mengden som bråker og ler.
15. Og mennesket blir bøyd, og mannen ydmyket, og de overmodiges øyne blir ydmyket.
16. Men høy blir Herren, hærskarenes Gud, ved dommen. Og Den Hellige Gud viser seg hellig ved rettferdighet.
17. Lam skal beite der som på sin egen mark, og de rikes jord blir lagt øde og fortært av fremmede.