9. Landet visner og sykner bort. Libanon står skamfull og visner. Saron er som en ødemark. Basan og Karmel rister løvet av.
10. Nå vil jeg stå opp, sier Herren. Nå vil jeg reise meg, nå vil jeg ikke lenger bli sittende.
11. Dere skal være svangre med strå og føde halm. Deres egen pust er en ild som skal fortære dere.
12. Folkeslag skal bli brent til kalk, de skal bli som avskårne tornekvister som brennes opp med ild.
13. Hør dere som er langt borte, hva jeg har gjort! Kjenn min styrke, dere som er nær!
14. Syndere bever på Sion, skjelving har grepet de gudløse: Hvem kan bo ved en fortærende ild? Hvem kan bo ved evige bål?
15. Den som vandrer i rettferdighet og taler det som rett er, som forakter det som vinnes ved urett og vold, som rister sine hender så han ikke rører ved bestikkelser, som stopper ørene igjen for ikke å høre på blodråd*, og som lukker øynene for ikke å se på det som ondt er,
16. han skal bo på høye steder. Fjellfestninger er hans borg. Sitt brød skal han få, vannet skal ikke slippe opp for ham.
17. Dine øyne skal skue Kongen i hans herlighet, de skal se et vidstrakt land.
18. Ditt hjerte skal tenke tilbake på redselen: Hvor er han som skrev opp? Hvor er han som veide pengene? Hvor er han som talte tårnene?
19. Det ville folket skal du ikke se mer, folket med det vanskelige språket som en ikke skjønner, med den stammende tungen som en ikke forstår.
20. Se på Sion, byen med våre høytidsstevner! Dine øyne skal se Jerusalem som en trygg bolig, som et telt som ikke flyttes, hvor teltpælene aldri rykkes opp og snorene aldri brister.
21. Men der skal vi ha Herren, Den Veldige, i stedet for brede elver og strømmer. Ingen skute rodd med årer skal gå der, intet mektig krigsskip skal fare der.