1. Utsagn om Havørkenen*. Som stormvinder farer fram i Sydlandet, kommer det fra ørkenen, fra det forferdelige landet.
2. Et hardt syn er blitt kunngjort meg: Den svikefulle sviker og røveren herjer. Dra opp, Elam! Treng på, Media! Hvert sukk gjør jeg ende på.
3. Derfor er mine hofter fulle av smerte, veer har grepet meg, som en fødende kvinne. Jeg er forvirret ved det jeg hører, jeg er forferdet ved det jeg ser.
4. Mitt sinn er forvirret, redsel har forferdet meg. Kveldsskumringen som var min glede, har han gjort til redsel for meg.
5. De dekker bordet, vakten våker, de eter og drikker. Opp, høvdinger! Smør skjoldene!
6. For så sa Herren til meg: Gå og still vaktmannen ut! Det han ser, skal han melde.
7. Ser han et tog av ryttere, par etter par, et tog av esler, et tog av kameler, da skal han gi akt, gi nøye akt.
8. Da roper han som en løve: Herre, på vakt står jeg alltid om dagen! På min post er jeg stilt hver natt!