1. Send landsherren de lammene han skal ha, fra Sela gjennom ørkenen til Sions datters berg!
2. Som flaksende fugler, som unger skremt opp fra redet, skal Moabs døtre være ved Arnons vadesteder.
3. Gi råd! Finn en utvei for oss! La din skygge være midt på dagen som om det var natt! Skjul de fordrevne, forråd ikke flyktningene!
4. La mine fordrevne barn få herberge hos deg, Moab, vær et skjul mot ødeleggeren! For det er slutt med voldsmannen, ødeleggelsen får ende, undertrykkerne blir borte fra landet.
5. Så skal tronen bli grunnfestet ved miskunn, og i troskap skal en fyrste sitte på den i Davids telt, en som søker rett og fremmer rettferdighet.
6. Vi har hørt om Moabs veldige overmot, om hans stolthet, hans overmot og hans frekkhet, og hans tomme skryt.
7. Derfor skal Moab klage over Moab, alle skal klage. Over Kir-Haresets druekaker skal dere sukke i dyp sorg.
8. For Hesjbons marker er visnet, og Sibmas vintre. De edle rankene som vokste der, slo folkenes herrer til jorden. De nådde helt til Jaser og bredte seg ut i ørkenen, kvistene på det strakte seg ut over havet.