8. Også sypressene gleder seg over deg, Libanons sedrer: Siden du falt og ble liggende, stiger ingen som feller trær, opp til oss.
9. Dødsriket der nede kommer i uro for din skyld, når det skal ta imot deg. For din skyld vekker det opp dødninger, alle jordens fyrster. Det får alle folkenes konger til å stå opp fra sine troner.
10. De tar til orde og sier til deg: Også du er blitt kraftløs som vi! Du er blitt lik oss.
11. Nedstøtt til dødsriket er din herlighet, dine harpers klang. Under deg er det redet et leie av ormer, og ditt dekke er makk.
12. Hvor du er falt ned fra himmelen, du strålende stjerne, du morgenrødens sønn! Hvor du er felt til jorden, du som slo ned folkeslag!
13. Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil ta sete på tingfjellet i det ytterste nord.
14. Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste.
15. Nei, til dødsriket skal du støtes ned, til hulens dypeste bunn.
16. De som ser deg, skal stirre på deg, undres over deg og si: Er dette den mannen som fikk jorden til å beve, kongeriker til å skjelve,
17. som gjorde verden til en ørken og rev ned dens byer, og som ikke slapp sine fanger hjem?
18. Alle folkenes konger, alle sammen, de ligger med ære, hver i sitt hus.
19. Men du er slengt bort, langt fra din grav, lik en foraktet kvist. Du ligger dekket av drepte, av dem som er gjennomboret av sverd og kastet ned i en steingrav - lik et nedtråkket åtsel.
20. Du skal ikke bli gravlagt som de, for ditt land har du ødelagt, ditt folk har du myrdet. Ugjerningsmenns avkom skal aldri mer nevnes.