18. Han skal gjøre ende på herligheten i hans skog og hans fruktbare mark, både rubb og stubb. Det skal gå som når en syk visner bort.
19. De trærne som blir spart av hans skog, skal lett kunne telles, et barn skal kunne skrive dem opp.
20. På den tiden skal Israels rest og de som er sluppet unna av Jakobs hus, ikke fortsette å støtte seg på ham som slo det. Men de skal støtte seg på Herren, Israels Hellige.
21. En rest skal omvende seg, en rest av Jakob, til den veldige Gud.
22. For om ditt folk, Israel, er som havets sand, skal bare en rest av det omvende seg. Tilintetgjørelse er fast besluttet, en flom av rettferdighet.
23. For tilintetgjørelse og fast besluttet dom fullbyrder Herren Herren, hærskarenes Gud, over hele jorden.
24. Derfor, så sier Herren Herren, hærskarenes Gud: Du mitt folk som bor i Sion, frykt ikke for Assur, når han slår deg med kjeppen og løfter sin stav over deg, slik som de gjorde i Egypt!
25. Bare en liten stund til, så er min harme til ende, og min vrede vender seg til å ødelegge dem.
26. Og Herren, hærskarenes Gud, skal svinge en svepe over ham, som da han slo Midian ved Orebs klippe. Og hans stav skal være rakt ut over havet, han skal løfte den som han gjorde i Egypt.
27. På den tiden skal hans byrde bli tatt bort fra din skulder, og hans åk fra din hals, for åket brister på grunn av fedmen.
28. Han kommer over Ajat, drar fram gjennom Migron. I Mikmas lar han sine forsyninger bli igjen.
29. De drar gjennom skaret, og sier: I Geba vil vi bli natten over. Rama bever, Sauls Gibea flykter.
30. Skrik høyt, du Gallims datter! Gi akt, Laisja! Arme Anatot!
31. Madmena flykter, Gebims innbyggere bringer sitt gods i sikkerhet.
32. Alt samme dag står han i Nob. Da svinger han sin hånd mot Sions datters berg, mot Jerusalems høyde.
33. Se, Herren Herren, hærskarenes Gud, hogger av de løvrike greinene med skremmende kraft. De ranke, kneisende trærne hogges ned, og de høye blir lave.
34. Den tette skogen hogges ned med øks, Libanon faller for Den Veldige. #2:13.