1. Å, om mitt hode var vann, og mitt øye en tårekilde! Da ville jeg dag og natt gråte over de drepte blant mitt folk.
2. Å, om jeg i ørkenen hadde et herberge for veifarende! Da ville jeg forlate mitt folk og gå bort fra dem. For de er alle sammen ekteskapsbrytere, en bande av troløse.
3. De spenner sin tunge som en bue til løgn. Ikke på redelig vis er de blitt sterke i landet, men fra ondt til ondt er de gått fram. Og meg kjenner de ikke, sier Herren.
4. Vokt dere, hver for sin venn, og stol ikke på noen bror! For hver bror er en listig bedrager, og hver venn går omkring og baktaler.
5. De bruker svik, hver mot sin venn, og sannhet taler de ikke. De har lært opp sin tunge til å tale løgn. De har trettet seg ut med å gjøre urett.
6. Du bor midt i svik. I sin svik vil de ikke kjenne meg, sier Herren.
7. Derfor sier Herren, hærskarenes Gud: Se, jeg vil smelte dem og prøve dem. For hvordan skulle jeg gjøre annet, slik som mitt folks datter er?
8. Deres tunge er en drepende pil, den taler svik. Med sin munn taler de vennlig til sin neste, og i sitt hjerte legger de snare for ham.
9. Skulle jeg ikke hjemsøke dem for dette? sier Herren. Skulle min sjel ikke hevne seg på et folk som dette?
10. Over fjellene vil jeg oppløfte gråt og klage, og en klagesang over beitemarkene i ørkenen. For de er oppbrent, så ikke noen ferdes der, det høres ikke lyd av kveg der. Både himmelens fugler og dyrene har flyktet og dratt bort.
11. Jeg vil gjøre Jerusalem til en steinrøys, til en bolig for sjakaler, og byene i Juda vil jeg gjøre til en ørken, så ingen bor i dem.