1. Så sier Herren: Se, jeg vekker et ødeleggende vær over Babel og over innbyggerne i Leb-Kamai*.
2. Jeg sender treskefolk mot Babel. De skal treske henne som en renser korn, og tømme hennes land. For de skal falle over henne fra alle kanter på ulykkens dag.
3. La ikke bueskytteren spenne sin bue og ta brynjen på seg. Spar ikke hennes unge menn, slå hele hennes hær med bann!
4. Drepte menn skal falle i kaldeernes land, gjennomborede menn på gatene.
5. For Israel og Juda er ikke blitt enker, forlatt av sin Gud, Herren, hærskarenes Gud, enda deres land er fullt av skyld mot Israels Hellige.
6. Flykt ut av Babel, hver mann må redde sitt liv! Se til at dere ikke omkommer på grunn av Babels misgjerning! En hevnens tid er det for Herren. Han gjengjelder Babel det som hun har gjort.
7. Babel var et gullbeger i Herrens hånd, som gjorde hele jorden drukken. Folkene drakk av hennes vin, derfor bar folkene seg at som gale.
8. Med ett er Babel falt og er blitt knust. Gråt over henne, hent balsam for hennes smerte! Kanskje hun kunne leges.
9. Vi har prøvd å lege Babel, men hun lot seg ikke lege. Forlat henne, så vi kan gå hver til sitt land! For dommen over henne når til himmelen og hever seg til skyene.
10. Herren har latt vår rettferdige sak komme fram i dagen. Kom, la oss fortelle i Sion om Herrens, vår Guds gjerning!
11. Gjør pilene kvasse, grip skjoldene! Herren har vekket mederkongens ånd. For mot Babel er hans tanke rettet, han vil ødelegge henne. Det er Herrens hevn, hevnen for hans tempel.