5. De skal spørre etter veien til Sion, hit er deres åsyn vendt: Kom og gi dere til Herren ved en evig pakt, som ikke blir glemt!
6. Fortapte får var mitt folk. Deres hyrder hadde ført dem vill, til fjellene hadde de drevet dem bort*. Fra fjell til haug gikk de, de glemte sitt hvilested.
7. Alle som traff dem, fortærte dem. Og deres fiender sa: Vi skal ikke bøte for det - for de har jo syndet mot Herren, rettferdighetens bolig, og mot sine fedres håp, Herren.
8. Flykt ut av Babel og dra bort fra kaldeernes land, gå som bukker foran buskapen!
9. For se, jeg vekker og fører opp mot Babel en skare av store folkeslag fra landet i nord. De skal stille seg opp mot byen, og innta den. Deres piler kommer som fra en prøvet kjempe, ingen vender tilbake med uforrettet sak.
10. Kaldea skal bli til rov. Alle som plyndrer det, skal bli mette, sier Herren.
11. Fordi dere jubler og er glade, dere som plyndrer min arv, fordi dere hopper som en treskende kvige og vrinsker som sterke hester,
12. skal deres mor bli storlig til skamme, hun som fødte dere, skal skjemmes. Se, hun blir den siste blant folkene, en ørken, et tørt land og en øde mark.