19. Se, han stiger opp som en løve fra krattskogen ved Jordan, til engene som alltid er grønne. For i et øyeblikk vil jeg jage Edoms folk bort derfra. Den som er utvalgt, ham vil jeg sette over det. For hvem er som jeg, hvem vil stevne meg, og hvem er den hyrde som kan stå for mitt åsyn?
20. Hør derfor det rådet som Herren har lagt mot Edom, og de tankene som han har tenkt mot Temans innbyggere: Sannelig, de skal bli slept bort, de små lammene! Sannelig, deres beitemark skal bli forferdet over dem.
21. Ved braket av deres fall bever jorden. Det lyder skrik som høres helt til Rødehavet.
22. Se, en ørn farer opp og flyr og brer sine vinger ut over Bosra. Edoms kjemper blir på den dagen til mote som en kvinne i barnsnød.
23. Om Damaskus. Hamat og Arpad er blitt til skamme, for de har hørt en ond melding, de forgår av angst. I havet er det uro, det kan ikke være stille.
24. Damaskus er motløs, hun vender seg til flukt, forferdelse har grepet henne. Angst og veer har grepet henne som den fødende kvinne.
25. Hvor hun er forlatt, den lovpriste byen, min gledes by!
26. Derfor skal hennes unge menn falle på gatene, og alle krigsmennene skal tilintetgjøres på den dagen, sier Herren, hærskarenes Gud.
27. Jeg vil sette ild på Damaskus’ mur, og den skal fortære Benhadads palasser.