16. Den skrekken som sto av deg, og ditt hjertes overmot, har dåret deg, du som bor i fjellkløfter, du som holder til oppe på høydene. Om du bygger ditt rede høyt som ørnen, så vil jeg styrte deg ned derfra, sier Herren.
17. Edom skal bli til et skremsel. Hver den som går forbi det, skal bli forferdet og spotte over alle dets plager.
18. Det skal gå som da Sodoma og Gomorra og dets nabobyer ble lagt i grus, sier Herren, ingen mann skal bo der, og intet menneske skal oppholde seg der.
19. Se, han stiger opp som en løve fra krattskogen ved Jordan, til engene som alltid er grønne. For i et øyeblikk vil jeg jage Edoms folk bort derfra. Den som er utvalgt, ham vil jeg sette over det. For hvem er som jeg, hvem vil stevne meg, og hvem er den hyrde som kan stå for mitt åsyn?
20. Hør derfor det rådet som Herren har lagt mot Edom, og de tankene som han har tenkt mot Temans innbyggere: Sannelig, de skal bli slept bort, de små lammene! Sannelig, deres beitemark skal bli forferdet over dem.
21. Ved braket av deres fall bever jorden. Det lyder skrik som høres helt til Rødehavet.
22. Se, en ørn farer opp og flyr og brer sine vinger ut over Bosra. Edoms kjemper blir på den dagen til mote som en kvinne i barnsnød.
23. Om Damaskus. Hamat og Arpad er blitt til skamme, for de har hørt en ond melding, de forgår av angst. I havet er det uro, det kan ikke være stille.
24. Damaskus er motløs, hun vender seg til flukt, forferdelse har grepet henne. Angst og veer har grepet henne som den fødende kvinne.