25. Jeg så, og se, det var ikke noe menneske mer, alle himmelens fugler var fløyet bort.
26. Jeg så, og se, det fruktbare landet var en ørken. Alle dets byer var brutt ned av Herren, av hans brennende vrede.
27. For så sier Herren: Hele landet skal bli til ørken. Men jeg vil ikke gjøre helt ende på det.
28. Derfor skal jorden sørge, og himmelen der oppe skal mørkne til, for jeg har talt det og villet det slik. Jeg angrer det ikke og tar det ikke tilbake.
29. Alle byer er på flukt for larmen av ryttere og bueskyttere. De går inn i skogene og stiger opp på fjellene. Alle byene er forlatt, det er ingen som bor i dem.
30. Og du, når du blir ødelagt, hva vil du da gjøre? Om du kler deg i purpur, om du pryder deg med gullstas, om du gjør dine øyne store med sminke, så gjør du deg yndig til ingen nytte. Dine elskere forsmår deg, de vil ta ditt liv.
31. Jeg hører et rop som av en kvinne i barnsnød, et angstskrik som fra en kvinne når hun føder sitt første barn. Det er Sions datter som roper. Hun stønner, hun strekker hendene ut og sier: Ve meg! Min sjel synker maktløs ned i morderes hender. #6:24. Klag 1:17.