19. Mitt indre, mitt indre! Jeg skjelver av angst! Å, mitt hjertes vegger! Mitt hjerte bruser i meg, jeg kan ikke tie! For hornets klang, krigsskrik har du hørt, min sjel!
20. Ødeleggelse på ødeleggelse roper de om. Hele landet er ødelagt. Brått er mine telt ødelagt, i et øyeblikk mine teltduker.
21. Hvor lenge skal jeg se banneret? Hvor lenge skal jeg høre hornets klang?
22. Uklokt er mitt folk, meg kjenner de ikke. De er uvettige barn, og uforstandige er de. De er kloke til å gjøre ondt, men å gjøre det gode skjønner de ikke.
23. Jeg så jorden, og se, den var øde og tom. Jeg så opp til himmelen, og dens lys var borte.
24. Jeg så fjellene, og se, de bevet, og alle haugene skalv.
25. Jeg så, og se, det var ikke noe menneske mer, alle himmelens fugler var fløyet bort.
26. Jeg så, og se, det fruktbare landet var en ørken. Alle dets byer var brutt ned av Herren, av hans brennende vrede.
27. For så sier Herren: Hele landet skal bli til ørken. Men jeg vil ikke gjøre helt ende på det.
28. Derfor skal jorden sørge, og himmelen der oppe skal mørkne til, for jeg har talt det og villet det slik. Jeg angrer det ikke og tar det ikke tilbake.
29. Alle byer er på flukt for larmen av ryttere og bueskyttere. De går inn i skogene og stiger opp på fjellene. Alle byene er forlatt, det er ingen som bor i dem.
30. Og du, når du blir ødelagt, hva vil du da gjøre? Om du kler deg i purpur, om du pryder deg med gullstas, om du gjør dine øyne store med sminke, så gjør du deg yndig til ingen nytte. Dine elskere forsmår deg, de vil ta ditt liv.
31. Jeg hører et rop som av en kvinne i barnsnød, et angstskrik som fra en kvinne når hun føder sitt første barn. Det er Sions datter som roper. Hun stønner, hun strekker hendene ut og sier: Ve meg! Min sjel synker maktløs ned i morderes hender. #6:24. Klag 1:17.