20. Er da Efra’im min dyrebare sønn og mitt kjæreste barn, siden jeg fortsatt kommer ham i hu, enda jeg så ofte har talt imot ham? Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren.
21. Reis deg varder, sett deg merkesteiner, gi akt på hovedveien, den veien du gikk! Vend tilbake, du jomfru, Israel, vend tilbake til dine byer her!
22. Hvor lenge vil du vanke omkring, du frafalne datter? For Herren skaper noe nytt på jorden: En kvinne skal omslutte en mektig mann.
23. Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Enda en gang skal de si så i Juda land og i byene der, når jeg gjør ende på deres fangenskap: Herren velsigne deg, du rettferdighetens bolig, du hellige berg!
24. Og Juda med alle sine byer skal bo der sammen som jordbrukere og hyrder som streifer omkring.
25. For jeg vil styrke den trette sjel, og hver sjel som sulter vil jeg mette.
26. Ved dette våknet jeg og så meg om, og jeg fant at min søvn hadde vært god.
27. Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil tilså Israels land og Judas land med menneskers sæd og med dyrs sæd.
28. Og likesom jeg har våket over dem for å rykke dem opp og for å rive og bryte ned og ødelegge og plage dem, slik vil jeg også våke over dem for å bygge og plante, sier Herren.
29. I de dager skal de ikke mer si: Fedrene spiste sure druer, og barna fikk vonde tenner.
30. Men enhver skal dø for sin egen misgjernings skyld. Hvert menneske som eter sure druer, han skal selv få vonde tenner.
31. Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus.
32. Den skal ikke være som den pakten jeg opprettet med deres fedre på den dagen da jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av landet Egypt, den pakten med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren.