22. Alle dine førere skal vinden bortføre. Dine elskere må gå i fangenskap. Ja, da skal du bli vanæret og bli til skamme på grunn av all din ondskap.
23. Du som bor på Libanon, du som har ditt rede i sedrene - hvor du vil stønne når smerter kommer over deg, veer som hos en kvinne i barnsnød!
24. Så sant jeg lever, sier Herren, selv om du Konja*, Jojakims sønn, Judas konge, var en signetring på min høyre hånd, så ville jeg rive deg av.
25. Jeg vil gi deg i deres hånd som står deg etter livet, og i deres hånd som du gruer for, i Babels konge Nebukadnesars hånd og i kaldeernes hånd.
26. Jeg vil kaste deg og din mor som fødte deg, bort til et annet land, hvor dere ikke ble født, og der skal dere dø.
27. Men det landet de stunder etter å komme tilbake til, til det skal de ikke komme tilbake.
28. Er han da en foraktet, knust leirkrukke, denne mannen Konja? Er han et kar som ingen bryr seg om? Hvorfor er de blitt kastet bort, han og hans ætt, og slengt bort til et land de ikke kjente?
29. Land! land! land! Hør Herrens ord!
30. Så sier Herren: Skriv denne mannen opp som barnløs, som en mann som ingen lykke har i sine levedager! For ingen av hans ætt skal få den lykke å sitte på Davids trone og herske over Juda.