8. For så ofte jeg taler, må jeg skrike! Jeg må rope om vold og ødeleggelse. For Herrens ord er blitt meg til hån og til spott hele dagen.
9. Jeg tenkte: Jeg vil ikke lenger huske ham og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.
10. For jeg hørte mange baktale meg - redsel fra alle kanter. De sa: Meld ham! Vi vil melde ham! Alle de menn som jeg levde i fred med, lurte på om jeg skulle falle. De sa: Kanskje han lar seg lokke, så vi kan få ham i vår makt og ta hevn over ham.
11. Men Herren er med meg som en veldig kjempe. Derfor skal mine forfølgere snuble og ikke få overtaket. De skal få stor skam fordi de ikke for fram med visdom - en evig vanære, som aldri blir glemt.
12. Herre, hærskarenes Gud, du som prøver den rettferdige, og som ser nyrer og hjerte, la meg se din hevn over dem, for jeg har lagt min sak fram for deg.
13. Syng for Herren, lov Herren! For han har fridd den fattige sjel ut av ugjerningsmenns hånd.
14. Forbannet være den dagen jeg ble født! Den dagen min mor fødte meg, la den ikke være velsignet!
15. Forbannet være den mannen som kom til min far med den meldingen: Du har fått en sønn! - det var en stor glede for ham.
16. La det gå med den mannen som med de byene Herren ødela uten skånsel. La ham høre skrik om morgenen og krigsrop ved middagstid,
17. fordi han ikke drepte meg i mors liv, så min mor ble min grav, og hennes liv fruktsommelig til evig tid.