1. Når Efra’im talte, ble alle redde. Han raget høyt opp i Israel. Da førte han skyld over seg ved å dyrke Ba’al, og døde.
2. Og nå blir de ved å synde og gjøre seg støpte bilder av sitt sølv, avguder etter sin egen forstand, alle sammen håndverkeres arbeid. Folk sier om dem: De ofrer mennesker og kysser kalver!
3. Derfor skal de bli som en morgensky, lik duggen som tidlig svinner bort, lik agner som vinden fører bort fra treskeplassen, og som røk fra skorsteinen.
4. Men jeg er Herren din Gud fra landet Egypt. Noen annen Gud enn meg kjenner du ikke. Noen annen frelser finnes det ikke.
5. Det var jeg som sørget for deg i ørkenen, i det brennhete landet.