1. Da Israel var ung, hadde jeg ham kjær. Fra Egypt kalte jeg min sønn.
2. Jo mer de* kalte på dem, dess mer gikk de bort fra dem. De ofrer til Ba’alene og brenner røkelse for de utskårne bildene.
3. Og det var da jeg som lærte Efra’im å gå og tok dem på mine armer. Men de skjønte ikke at jeg helbredet dem.
4. Med menneskebånd dro jeg dem, med kjærlighetens rep. Jeg var for dem som de som letter åket over kjevene, og jeg ga ham føde.
5. Han skal ikke vende tilbake til landet Egypt, men Assur skal være hans konge. For de ville ikke vende om.