12. så dere ikke blir sløve, men følger etter dem som ved tro og tålmod arver løftene.
13. For da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv - han hadde jo ingen større å sverge ved -
14. og sa: Sannelig, jeg vil rikt velsigne deg og gjøre din ætt tallrik!
15. Og da han slik hadde ventet tålmodig, oppnådde han det som var lovt.
16. Mennesker sverger jo ved den som er større, og for dem er eden en stadfestelse som gjør slutt på all motsigelse.
17. Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart sin uforanderlige vilje, bekreftet han det med en ed,
18. for at vi skulle ha en sterk trøst ved to uforanderlige ting, som utelukker at Gud kunne lyve - vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håpet som ligger foran oss.
19. Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det innerste, bak forhenget,
20. der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis. #3:1. 4:14. 5:6,10. 7:17. Sal 110:4.