1. Da alt dette var fullført, kom høvdingene til meg og sa: Verken Israels folk eller prestene eller levittene har skilt seg fra folkene rundt om i landene, og de avskyelige skikkene deres - fra kana’aneerne, hetittene, ferisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene.
2. De har tatt koner for seg og sønnene sine blant deres døtre, så den hellige ætt har blandet seg med folkene i landene. Og høvdingene og forstanderne har vært de første til å gjøre seg skyldig i denne utroskapen.
3. Da jeg hørte dette, flerret jeg klærne og ytterkappen min, og jeg rev hår ut av hodet og skjegget og satt i stum sorg.
4. Da kom alle de som fryktet Israels Guds ord, og de samlet seg omkring meg på grunn av utroskapen hos dem som var kommet hjem. Jeg satt i stum sorg helt til kveldsofferet skulle bæres fram.
5. Men ved tiden for kveldsofferet reiste jeg meg fra min ydmyke stilling, i mine flerrede klær og ytterkappe. Og jeg kastet meg på kne og rakte ut mine hender til Herren min Gud,
6. og jeg sa: Min Gud! Jeg er så skamfull og ydmyket at jeg ikke kan løfte mitt ansikt opp mot deg, min Gud! For våre misgjerninger har vokst oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen.
7. Fra våre fedres dager har vi vært i stor skyld like til denne dagen. På grunn av våre misgjerninger har vi - sammen med våre konger og prester - vært overgitt i fremmede kongers hånd, under sverdet, i fangen-skap, til plyndring og vanære, som det viser seg på denne dagen.
8. Men nå, for et lite øyeblikk, er nåde blitt oss til del fra Herren vår Gud, så han har spart og frelst en rest av oss og gitt oss et fotfeste på sitt hellige sted, for at vår Gud kunne la våre øyne lyse og gi oss litt ny livskraft i vår trelldom.