1. Mens nå Esra lå gråtende foran Guds hus og ba og bekjente, samlet det seg om ham en meget stor skare av Israels folk, både menn og kvinner og barn. Og folket gråt sårt.
2. Da tok Sjekanja, Jehiels sønn, av Olams barn, til orde og sa til Esra: Vi har vært troløse mot vår Gud og tatt fremmede kvinner av de andre folk her i landet til koner. Men ennå er det håp for Israel i denne saken.
3. Så la oss nå gjøre en pakt med vår Gud at vi skal sende fra oss alle disse kvinner og barna deres, for dette rådet er fra Herren og fra de menn som har ærefrykt for vår Guds bud. La oss gå fram etter loven!
4. Stå opp! For det er du som må sørge for dette. Vi skal hjelpe deg. Vær frimodig og sett det i verk!
5. Da sto Esra opp og lot de øverste prestene og levittene og alle Israels høvdinger sverge på at de ville gjøre som det var sagt. Og de sverget på det.
6. Så gikk Esra bort fra plassen foran Guds hus, og han gikk inn i Johanans, Eljasjibs sønns kammer. Da han var kommet dit, kunne han verken ete eller drikke, så dypt sørget han over utroskapen hos dem som var kommet hjem.
7. Deretter sendte de ut en melding i Juda og Jerusalem til alle dem som var kommet hjem, at de skulle samles i Jerusalem.
8. Den som ikke kom innen tre dager, slik som høvdingene og de eldste hadde fastsatt, skulle få alt sitt gods bannlyst, og han selv skulle bli utelukket fra de hjemkomnes menighet.
9. Og alle Judas og Benjamins menn samlet seg i Jerusalem innen tre dager var gått. Det var den tjuende dagen i den niende måneden. Hele folket satt på plassen ved Guds hus og skalv både for sakens skyld og på grunn av regnbygene.
10. Da sto presten Esra opp og sa til dem: Dere har vært troløse og tatt fremmede kvinner til koner. Dermed har dere økt Israels skyld.
11. Så bekjenn det nå for Herren, fedrenes Gud, og gjør hans vilje! Skill dere fra de andre folk her i landet og fra de fremmede kvinnene!