20. Og enda sier dere: Herrens vei er ikke rett! Jeg vil dømme dere, Israels hus, hver etter hans ferd.
21. I det tolvte året etter at vi var bortført, i den tiende måneden, på den femte dagen i måneden, kom det en flyktning fra Jerusalem til meg og sa: Byen er inntatt!
22. Og Herrens hånd var over meg om kvelden, før flyktningen kom, og han åpnet min munn, før han kom til meg om morgenen. Min munn ble åpnet og jeg var ikke lenger målløs.
23. Og Herrens ord kom til meg, og det lød så:
24. Menneskesønn! De som bor blant grushaugene der borte i Israels land, sier så: Abraham var bare én, og han fikk landet i eie. Vi er mange, vi har fått landet til eiendom.
25. Si derfor til dem: Så sier Herren Herren: Dere eter kjøtt med blodet i og løfter deres øyne til deres motbydelige avguder og utøser blod - og dere skulle eie landet?
26. Dere setter deres lit til sverdet! Dere gjør avskyelige ting, og krenker hverandres koner - og dere skulle eie landet?
27. Så skal du si til dem: Så sier Herren Herren: Så sant jeg lever, de som bor langs grushaugene, skal visselig falle for sverdet. Og den som er ute på marken, ham gir jeg til føde for de ville dyr. Og de som er i fjellborgene og i hulene, skal dø av pest.
28. Jeg vil gjøre landet til en ørken, en ødemark, og det skal være ute med dets stolte makt. Fjellene i Israel skal ligge øde, så ingen ferdes der.
29. Og de skal kjenne at jeg er Herren, når jeg gjør landet til en ørken, en ødemark, på grunn av alt det avskyelige som de har gjort.
30. Og du, menneskesønn! Ditt folks barn taler sammen om deg ved veggene og i husdørene, og alle sier de til hverandre: Kom og hør hva det er for et ord som kommer fra Herren!