7. For det blodet den har utøst, er ennå i den. Den har helt det ut på nakne berget, den har ikke øst det ut på jorden, så mulden kunne dekke over det.
8. For å la min harme ha fritt løp, for å ta hevn, lot jeg dens blod komme på nakne berget, så det ikke skulle bli skjult.
9. Derfor sier Herren Herren: Ve blodbyen! Også jeg vil gjøre bålet stort.
10. Legg mye ved på, tenn opp ilden! La kjøttet bli mørt og suppen koke inn, så benene blir svidd.
11. La den bli stående tom på glørne, for at den kan bli het, og kobberet bli glødende, og urenheten smeltes bort og rusten fortæres!
12. Trettende arbeid har den voldt meg, og likevel er ikke all rusten gått av den. I ilden med rusten!
13. Din urenhet er en skam. Jeg har renset deg, men du er ikke blitt ren, derfor skal du ikke mer bli fri din urenhet før jeg får stilt min harme på deg.
14. Jeg, Herren, har talt. Det kommer, jeg vil gjøre det! Jeg lar det ikke være og sparer ikke og angrer ikke. Etter din ferd og dine gjerninger skal du bli dømt, sier Herren Herren.
15. Og Herrens ord kom til meg, og det lød så:
16. Menneskesønn! Se, jeg tar dine øynes lyst fra deg ved en brå død. Men du skal ikke klage og ikke gråte, og dine tårer skal ikke renne.
17. Sukk i stillhet og hold ikke sørgefest som etter en død! Bind din lue på deg og ta skoene på dine føtter, og dekk ikke skjegget til, og spis ikke mat som folk sender deg!
18. Så talte jeg til folket om morgenen, og min hustru døde om kvelden. Og morgenen etter gjorde jeg som det var blitt sagt meg.
19. Da sa folket til meg: Vil du ikke si oss hva det betyr at du gjør dette?
20. Jeg svarte dem: Herrens ord kom til meg, og det lød så:
21. Si til Israels hus: Så sier Herren Herren: Se, jeg vanhelliger min helligdom, deres herlige stolthet, deres øynes lyst og deres sjels lengsel. Og deres sønner og døtre, som dere har latt bli tilbake, skal falle for sverdet.
22. Da skal dere gjøre som jeg har gjort: Dere skal ikke dekke skjegget, og den maten som folk sender dere, skal dere ikke spise.