4. Ved dem var det Israel skulle bli satt på prøve, så det kunne kjennes om de ville lyde Herrens bud, som han hadde gitt deres fedre ved Moses.
5. Men da Israels barn nå bodde midt iblant kana’aneerne, hetittene og amorittene og ferisittene og hevittene og jebusittene,
6. tok de døtrene deres til koner og ga sine døtre til deres sønner og dyrket deres guder.
7. Israels barn gjorde det som var ondt i Herrens øyne. De glemte Herren sin Gud og dyrket Ba’alene og Astarte-bildene.
8. Da ble Herrens vrede opptent mot Israel. Han overga dem i Kusjan-Risatajims hånd, han som var konge i Mesopotamia. Og Israels barn tjente Kusjan-Risatajim i åtte år.
9. Da ropte Israels barn til Herren. Og Herren oppreiste en frelser for Israels barn, og han frelste dem. Det var kenisitten Otniel, Kalebs yngre bror.
10. Herrens Ånd kom over ham. Han ble dommer i Israel og dro ut i strid, og Herren ga Kusjan-Risatajim, kongen i Mesopotamia, i hans hånd, så han vant over Kusjan-Risatajim.
11. Og landet hadde ro i førti år. Så døde Otniel, Kenas’ sønn.
12. Men Israels barn fortsatte med å gjøre det som var ondt i Herrens øyne. Og Herren ga Eglon, kongen i Moab, makt over Israel, fordi de gjorde det som var ondt i Herrens øyne.
13. Han fikk med seg Ammons barn og Amalek og dro ut og slo Israel, og de inntok Palmebyen.
14. Og Israels barn tjente Eglon, kongen i Moab, i atten år.