13. Og hele menigheten sendte bud til Benjamins barn, som var på Rimmons klippe, og lovte dem fred.
14. Da vendte Benjamin med én gang tilbake. De ga dem de kvinnene fra Jabes i Gilead som de hadde latt bli i live, men det ble ikke nok for dem.
15. Det gjorde folket ondt for Benjamin, for Herren hadde gjort et skår i Israels stammer.
16. Og menighetens eldste sa: Hva skal vi gjøre for dem som ennå er tilbake, så de kan få seg koner, siden alle kvinner i Benjamin er utryddet?
17. Og de sa: Benjamins arvedel skal høre de overlevende til, så ikke en hel stamme i Israel skal utslettes.
18. Men vi kan ikke gi dem noen av våre døtre til ekte. For Israels barn har sverget: Forbannet være den som gir sin datter til kone for en mann av Benjamin.
19. Så sa de: År for år holdes det jo en høytid for Herren i Sjilo, som ligger nord for Betel, øst for allfarveien som fører fra Betel opp til Sikem, og sør for Lebona.
20. Og de sa til Benjamins barn: Gå og legg dere på lur i vingårdene.
21. Pass på når dere ser Sjilos døtre gå ut til dans, da skal dere springe fram fra vingårdene og røve dere hver sin kone blant Sjilos døtre og så dra hjem til Benjamins land.
22. Og når deres fedre eller brødre kommer og vil gå i rette med oss, da skal vi si til dem: Unn oss dem! For vi har ikke alle fått oss koner i krigen, og dere har jo ikke selv gitt dem pikene. Da ville dere nå være skyldige.
23. Og Benjamins barn gjorde slik og tok seg hver sin kone, så mange som de var, blant de dansende kvinnene som de røvet. De dro av sted og vendte tilbake til sin arvedel og bygde opp igjen byene og ble boende der.
24. På samme tid reiste Israels barn også derfra, hver til sin stamme og til sin ætt. De dro bort derfra, hver til sin arvedel.
25. I de dager var det ingen konge i Israel. Hver mann gjorde det som var rett i hans egne øyne.