4. Daniel utmerket seg fremfor riksrådene og satrapene, fordi det var en høy ånd i ham. Derfor tenkte kongen på å sette ham over hele riket.
5. Da prøvde riksrådene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for når det gjaldt riksstyret. Men de var ikke i stand til å finne noen skyld eller noen urett. For han var tro, og det fantes ingen forsømmelse eller forseelse hos ham.
6. Da sa disse mennene: Vi finner ikke noen grunn til anklage mot denne Daniel, om vi da ikke kunne finne noe å anklage ham for i hans gudsdyrkelse.
7. Så stormet disse riksrådene og satrapene inn til kongen og sa til ham: Kong Darius leve evig!
8. Alle riksrådene i riket, stattholderne og satrapene, rådsherrene og landshøvdingene har rådslått om at det bør utstedes en kongelig forordning og gis et strengt påbud: Hver den som i løpet av tretti dager ber til noen gud eller til noe menneske, uten til deg, konge, skal kastes i løvehulen.
9. Konge, utsted nå et slikt påbud! La det bli satt opp skriftlig, så det etter medernes og persernes uforanderlige lov ikke kan tilbakekalles.
10. I samsvar med dette lot så kong Darius det bli satt opp et skriv med et slikt påbud.
11. Så snart Daniel fikk vite at skrivet var sendt ut, gikk han inn i sitt hus. Der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Og tre ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han før hadde gjort.
12. Da stormet disse mennene inn og fant Daniel mens han holdt på å be og bønnfalle sin Gud.