1. I sitt andre regjeringsår hadde Nebukadnesar drømmer som gjorde hans ånd urolig, og han fikk ikke sove.
2. Kongen lot da kalle til seg spåmennene, åndemanerne, trollmennene og kaldeerne, for at de skulle fortelle kongen hva han hadde drømt. De kom og trådte fram for kongen.
3. Og kongen sa til dem: Jeg har hatt en drøm. Min ånd er rystet: Jeg vil vite hva jeg har drømt.
4. Kaldeerne sa da til kongen på arameisk*: Kongen leve evig! Fortell dine tjenere drømmen, så skal vi gi deg tydningen.
5. Kongen svarte og sa til kaldeerne: Dette mitt ord står fast: Hvis dere ikke forteller meg drømmen og hva den betyr, så skal dere hogges i stykker og husene deres skal bli gjort til en skraphaug!
6. Men dersom dere kunngjør meg drømmen og tyder den for meg, da skal dere få rike gaver og stor ære av meg. Si meg derfor drømmen og tyd den for meg.
7. De svarte da for andre gang: Vil ikke kongen fortelle sine tjenere drømmen! Så skal vi si hva den betyr.
8. Kongen svarte: Jeg skjønner godt at dere prøver å vinne tid, fordi dere ser at mitt ord står fast.
9. Hvis dere ikke forteller meg drømmen, er det bare én dom for dere alle. Men dere er blitt enige om å fortelle meg en skammelig løgn, i håp om at tidene skal forandre seg. Fortell meg derfor drømmen, så vet jeg at dere også kan si meg hva den betyr!
10. Kaldeerne svarte kongen: Det er ikke et menneske på jorden som kan si kongen det han vil vite. Aldri har noen konge, hvor stor og mektig han enn var, krevd noe slikt av en spåmann eller åndemaner eller kaldeer.
11. Det kongen krever, er altfor vanskelig. Det er ingen andre enn gudene som kan kunngjøre kongen det han vil vite, og de har ikke sin bolig blant menneskene.
12. På grunn av dette ble kongen harm, meget vred, og han befalte at alle Babels vismenn skulle drepes.
13. Da befalingen om å drepe vismennene var utsendt, lette de også etter Daniel og hans venner for å drepe dem.
14. Daniel vendte seg da med kloke og forstandige ord til Arjok, høvdingen for kongens livvakt, som var dratt ut for å drepe Babels vismenn.