10. Han fant ham i et øde land, i villmarken, blant hyl fra villdyr i ørkenen. Han vernet om ham, han våket over ham, han voktet ham som sin øyesten.
11. Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, slik bredte han ut sine vinger. Han tok ham opp og bar ham på sine slagfjær.
12. Det var Herren alene som førte ham, og ingen fremmed gud var med ham.
13. Han lot ham fare fram over jordens høyder. Han åt markens grøde. Han lot ham suge honning av klippen og olje av det hardeste fjell.
14. Han ga ham rømme av kyr og melk av sauer og fett av lam og av værer fra Basan og av bukker, og hvetens feteste marg. Druers blod drakk du, skummende vin.
15. Da ble Jesurun* fet og spente bakut - du ble fet og tykk og stinn. Han forkastet Gud, som hadde skapt ham, og foraktet sin frelses klippe.
16. De vakte hans nidkjærhet ved fremmede guder, ved motbydelige avguder vakte de hans harme.
17. De ofret til åndemaktene*, som ikke er Gud, til guder som de ikke kjente, nye og nylig oppkommet, som deres fedre ikke fryktet.
18. Klippen, ditt opphav, enset du ikke. Du glemte Gud, han som fødte deg.