17. Dere skal ikke gjøre forskjell på folk når dere dømmer. Den minste som den største skal dere høre på. Dere skal ikke være redde for noen, for dommen hører Gud til. Men om noen sak er for vanskelig for dere, skal dere føre den fram for meg. Så vil jeg høre på den.
18. På samme tid bød jeg dere alt det dere skulle gjøre.
19. Så brøt vi opp fra Horeb og dro gjennom hele den store og forferdelige ørkenen som dere har sett, på vei til amorittfjellene, slik som Herren vår Gud befalte oss. Og vi kom til Kadesj-Barnea.
20. Da sa jeg til dere: Nå er dere kommet til amorittfjellene, som Herren vår Gud vil gi oss.
21. Se, Herren din Gud har gitt dere landet. Dra opp og innta det, som Herren, dine fedres Gud, har sagt deg! Frykt ikke og vær ikke redd!
22. Da kom dere til meg alle sammen og sa: La oss sende folk i forveien for oss, så de kan utspeide landet for oss og gi oss melding om veien dit opp, og om byene vi kommer til!
23. Dette syntes jeg godt om, og jeg tok ut blant dere tolv menn, én mann for hver stamme.
24. De dro av sted og dro opp i fjellene og kom til Esjkol-dalen. Og de utspeidet landet.
25. De tok med seg noe av landets frukt ned til oss, og de ga oss melding og sa: Det landet som Herren vår Gud vil gi oss, er et godt land.
26. Men dere ville ikke dra dit opp. Dere var gjenstridige mot Herrens, deres Guds ord.
27. Dere knurret i teltene deres og sa: Herren hater oss! Derfor har han ført oss ut av Egypt og vil gi oss i amorittenes hånd og ødelegge oss.
28. Hva er det for et land vi skal dra opp til? Våre brødre har gjort vårt hjerte motløst, for de sa: Det er et folk som er større og høyere enn vi! De har store byer med murer som når til himmelen, og der så vi også anakittenes barn.
29. Da sa jeg til dere: La dere ikke skremme, og vær ikke redde for dem.