4. det landet som Herren har vunnet for Israels folk, er et land som er vel skikket for feavl, og dine tjenere har mye fe.
5. Og de sa: Dersom vi har funnet nåde for dine øyne, så la dine tjenere få dette landet til eiendom, la oss slippe å dra over Jordan!
6. Da sa Moses til Gads barn og Rubens barn: Skal deres brødre dra i krigen, og dere bli her?
7. Hvorfor vil dere vende Israels barns hjerter bort, så de ikke vil dra over til det landet Herren har gitt dem?
8. Det samme gjorde deres fedre da jeg sendte dem fra Kadesj-Barnea for å se på landet.
9. Da de var dratt opp til Esjkol-dalen og hadde sett på landet, vendte de Israels barns hjerter bort, så de ikke ville gå inn i det landet Herren hadde gitt dem.
10. Den dagen ble Herrens vrede opptent, og han sverget og sa:
11. Ingen av de menn som dro opp fra Egypt, fra tjueårsalderen og oppover, skal få se det landet som jeg med ed har lovt Abraham, Isak og Jakob. For de har ikke fulgt meg som de skulle -
12. ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, og Josva, Nuns sønn. For de har fulgt Herren trofast.
13. Så ble Herrens vrede opptent mot Israel, og han lot dem flakke omkring i ørkenen i førti år, til hele den slekten var utdødd som hadde gjort det som var ondt i Herrens øyne.
14. Og nå trer dere i deres fedres spor, etterkommere av syndige menn, for enda mer å øke Herrens brennende vrede mot Israel.
15. For dersom dere vender dere bort og ikke vil følge ham, da vil han la Israel bli enda lenger i ørkenen, og dere vil føre ulykke over hele folket.