16. Herren maktet ikke å føre dette folket inn i det landet han hadde lovt dem med ed, derfor har han slått dem ned i ørkenen.
17. Men la nå din kraft, Herre, vise seg stor, slik du har talt og sagt:
18. Herren er langmodig og rik på miskunnhet! Han forlater misgjerning og overtredelse. Men han lar ikke den skyldige være ustraffet, han hjemsøker fedrenes misgjerning på barn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd.
19. Tilgi da dette folket dets misgjerning etter din store miskunn, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypt og hit!
20. Da sa Herren: Jeg har tilgitt dem etter ditt ord.
21. Men så sant jeg lever og hele jorden er full av Herrens herlighet,
22. så skal alle de menn som har sett min herlighet og de tegn som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som nå har fristet meg ti ganger og ikke hørt på min røst,
23. sannelig, de skal ikke se det landet jeg har lovt deres fedre med ed. Ingen som har foraktet meg, skal få se det.
24. Men min tjener Kaleb - fordi det var en annen ånd i ham, og han trofast fulgte meg, så vil jeg føre ham inn i det landet han har vært i, og hans ætt skal eie det.
25. Men amalekittene og kana’aneerne bor her i dalen. Vend derfor om i morgen og dra ut i ørkenen på veien til Rødehavet!
26. Og Herren talte til Moses og Aron og sa:
27. Hvor lenge skal denne onde menighet holde på å knurre mot meg? Jeg har hørt Israels barns knurr, hvordan de knurrer mot meg.
28. Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren: Som dere har talt for mine ører, slik vil jeg gjøre med dere: