9. Når duggen falt ned over leiren om natten, falt mannaen ned sammen med den.
10. Moses hørte folket gråte rundt om i alle familier, hver i døren til sitt telt. Og Herren ble mektig harm. Moses ble ille til mote over dette.
11. Da sa Moses til Herren: Hvorfor har du gjort så ille mot din tjener, hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øyne, siden du har lagt byrden av hele dette folket på meg?
12. Har jeg unnfanget hele dette folket, har jeg født det, siden du sier at jeg skal bære det i min favn som ammen bærer et diende barn, til det landet du med ed har lovt deres fedre?
13. Hvor skal jeg ta kjøtt fra til hele dette folket? For de kommer gråtende til meg og sier: Gi oss kjøtt å ete!
14. Jeg makter ikke å bære hele dette folket alene, det er for tungt for meg.
15. Er det slik du vil gjøre mot meg, så drep meg heller med én gang, hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, og la meg slippe å se min ulykke.
16. Da sa Herren til Moses: Kall sammen for meg sytti menn av Israels eldste, de som du vet er folkets eldste og dets tilsynsmenn. Og du skal ta dem med deg til sammenkomstens telt, og la dem stille seg opp der sammen med deg.
17. Så vil jeg komme ned og tale med deg der. Jeg vil ta av den Ånd som er over deg, og legge på dem, så de kan bære byrden av folket sammen med deg, og du ikke skal bære den alene.
18. Og til folket skal du si: Hellige dere til i morgen! Så skal dere få kjøtt å ete, siden dere har grått for Herren og sagt: Å, om vi hadde kjøtt å ete, for i Egypt hadde vi det godt! - Nå vil Herren gi dere kjøtt så dere kan ete.